http://www.aftenbladet.no/nytte/familieliv/Heller-litt-stv-i-krokene-og-en-fornyd-partner-2868152.html
Denne artikkelen gav meg noen tanker. Ikke bare om at en bruker for mye tid på husarbeid, men også andre ting, som kommer frem her. Da tenker jeg ikke bare på de voksne men også på barna oppi alt dette.
De voksne bestemmer selv alle de aktiviteten de ønsker å være med på, all jobb de ønsker å gjøre hjemme og ute i hagen, de bestemmer selv at de vil ut på byen og fly og så glemmer de barna oppi det hele.
Nå er jeg » heldig» som er hjemme og ikke kan jobbe. Selvsagt skulle jeg ønske at jeg kunne gå ut i jobb, få ta del i den delen av livet. Den delen av livet er en utrolig viktig ting. Alle går på jobb og der møter de kollegare, utveksler erfaringer og litt om familien og slike ting. En deler jo en del med arbeidskolegane. Når du så bare er hjemme, mister du alt dette og føler det utenfor.
Jeg har en mann som jobber skift, så det er jo ikke alltid vi får kveldene sammmen, men vi er veldig bevist på at vi skal ha tid sammen. Hver helg som han ikke jobber, så stopper vi opp. Vi tenker på at vi er en familie og prøver å gjøre ting i sammen, som er koselig, som små og store setter pris på.
Jeg synes ikke at det gjør så mye om alt ikke er hundre prosent i orden i huset, det er mye viktigere å ta vare på hverandre som kjæreste og som familie. Hvis none skulle sladdre om at jeg har en leke liggen i det hjørenet og en tegnestift der, ja, så må de få lov til det, det viser jo bare at de ikke er mine riktige venner.
De som ønsker å gå ut på byen flere ganger i mnd, gjerne en av partene annen hver helg, har jeg rett og slett ikke forståelse for. Hva slags familieliv blir dette? Hva får en gjort sammen. Greit om det bare er de to voksne, da har de bare ansvar for seg selv, men hva om de har små barn? Har vært inne på forskjellige forum som går på det å ha små barn og jeg må jo bare si at jeg blir rett og slett sjokkert over hvor liten tid, folk gidder å ha til sine barn. Greit, en jobb må en jo ha, så at foreldrene går på jobb, den er jo grei, men hva med å kutte ned på all fritidsaktiveter som en har, det å sette ungene bort annen hver helg, fordi da skal de voksne ha kjærestetid. Hva med ungene, trenger ikke de tid sammen med sine foreldre.
Hverdangen består jo ofte av at ungene blir levert i barnehagen på morgene, hentet for så hjem å lage middag, spise middag, kveldstell og så i seng. De trenger tid sammen med sine foreldre. Så har vi jo de som velger å ha ungene hjemme, men der en av partene går ut hver for seg annen hver helg. Hva med ungene da, de får jo aldri ha foreldrene sammen.
Etter det jeg har lest, som foreldre sier inne på de forskjellige forumene, ja så synes jeg ikke det er rart at skilmisse statistikken er så høy, ei heller at par sliter med å ha ferieturer sammen på sommeren, de er jo ikke vant til å omgås hverandre, de har ikke peiling på hva de skal gjøre sammen som familie og dermed så sliter dem.
Det å vokse fra hverandre, tror jeg kommer av at en ikke har tid sammen. En får ikke tid til å utvikle seg sammen, en gjør det meste hver for seg og dermed også utvikler seg forskjellige.
Jeg sier ikke at en til en hvert tid skal gjøre alt sammen. At en av og til gjør noe uten partneren, tror jeg er sundt, men ikek hele tiden. Jeg er i hvertfall glad for at jeg har en mann som tenker som meg, at vi skal gjøre ting sammen som en familie og være en familie. Kjærestetid har vi enda tid til, når ungene har lagt seg om kveldene, når de blir større og er mere oppe, ja da får vi se hvordan vi ordner det. Jeg synes i alle fall at det er viktig å tenke at vi er famlie som skal være knyttet sammen og kunne fungere sammen. Ikke bare være noen som tilfeldigvis deler en bolig sammen.
